Jubileumstur Rjukan 2026

I starten av sommerferien, 27.-30. juni, var Birkenes speidergruppe på storslått jubileumstur til Rjukan, der hele 48 mennesker var med på camping-leir og gøye aktiviteter. Vi leide et flott leirområde i nærheten av Rjukan, der vi kunne sette opp telt og hengekøyer mellom skyggefulle trær, og ungene kunne boltre og leke seg både i skog og på strand. Bademuligheter var det også, og veldig mange speidere var ute i det kalde vannet i Tinnsjøen, selv om det kun var rundt 14 grader i vannet – litt kaldere enn vi er vant til på Birkeland sommerstid. Ellers var vær og temperatur ikke til å klage på, vi hadde flott sommervær og varme hele oppholdet, og fikk virkelig sett Telemarksnaturen med høye fjell og dype daler og innlandsvann, fra sin beste side.

Lørdag 27. juni ankom vi leirområdet, og vi rigget både kjøkkentelt, fellesområde, telt, lavvoer og hengekøyer for fire dagers leir. Det var 18 av speiderne med på leiren, men da det var lagt opp til at hele familier kunne bli med på turen, var det i tillegg mange voksne og småsøsken med, og dette var en tur som passet for alle. Første dagen gikk med til rigg og taco-middag, og barna lekte og fikk prøve seg på en liten natursti i området. Det var mye å utforske på Sandven friluftsområde der vi bodde. Speiderens ritualer preget leir-oppholdet – hver kveld avsluttet vi med å synge speiderbønnen, og hver morgen startet med flaggsangen og noen ord til ettertanke, om ærlighet, vennskap, og å ta ansvar – viktige verdier i all speideraktivitet.

Søndag 28. juni sto Rjukanbadet og Vemork på programmet. I Rjukanbadet var det flere bassenger, et utendørsbasseng med en strøm der vi fikk veldig godfart rundt i ring, et par boblebad med massasjedyser, inne og ute, velværebasseng med bobler og en liten foss, og sklier som var gøy både for voksne og barn. Et oversiktlig og lite badeanlegg, med alt en kunne ønske seg, og fantastisk utsikt fra dalen og opp i fjellene. Dette var et høydepunkt for mange av barna på turen.

Videre reiste vi til Vemork, en litt tung tur opp bakken der etter en formiddag i basseng og full aktivitet. På Vemork skulle barna få gå på museumsjakt, og finne ulike museumsgjenstander det var bilde av på et ark. Vi 

hadde også guidet tur, en veldig flink guide, men som til stadighet påpekte at dette kanskje er litt kjedelig for barn, så kanskje de heller vil gå litt rundt på egen hånd, men neida – Birkenesspeiderne var fullstendig oppslukte av det guiden fort alte. De lyttet konsentrert til historier om bakgrunnen til Norsk Hydro og tungtvannet – og sto som noen lys på første rad ved enhver stopp på rundturen.

Til sist så vi en film om sabotørene, som sprengte tungtvannet ved Vemork under krigen da Norge var okkupert av tyskerne, og Hitler ønsket tungtvannet for å utvikle atombomber – noe som ble stoppet av noen få modige nordmenn som gikk på ski over Hardangervidda, klatra opp den dype kløfta ved Vemork, og fikk plassert sprengladninger på tungtvannstankene – og blåste disse i lufta. Videre fortalte guiden at tyskerne laget nytt tungtvann, som skulle fraktes til Tyskland via ferja som gikk over Tinnsjøen. Men igjen klarte de norske sabotørene å hindre at tyskerne fikk tak i tungtvannet ved å sprenge ferja i lufta, slik at den sank til bunns. Speiderne var helt grepet av dramatikken som ble formidlet, både av guide og gjennom film, og flere kommenterte etterpå at dette hadde vært et kjempespennende besøk. Noen var også inne på tanken om å leite etter tungtvannet i Tinnsjøen, som var det vannet vi hadde leir ved.

Etter en ettermiddag preget av noe alvor og spenning, hadde vi en fin kveld i leiren, med middag som nesten blåste av i sterk ettermiddagsvind, etterfulgt av knutekiosk der alle speidere og søsken fikk knytte knuter for å få godteri – en svært populær aktivitet i speideren. Høydepunktene kom på rekke og rad, og det ble en noe tidlig kveld for å forberedeoss på tur til Gaustatoppen neste dag.

Mandag 29. juni bar turen til Gaustatoppen, en topp på 1883 meter over havet, der vi tok Gaustabanen 850 meter innover i fjellet, for deretter å ta en kabelbane 1040 meter opp i 39 graders skråsjakt. Denne banen åpnet i 1959 og var en del av et topphemmelig anlegg for forsvaret og NATO under den kalde krigen – et overvåknings- og kommunikasjonsknutepunkt, men nå er dette blitt en turist-attraksjon. Turen med tog og kabelbane var virkelig en opplevelse i seg selv, til dels en opplevelse av skrekkblandet fryd. I løpet av en times tid var alle i følget fraktet opp på toppen, og alle fikk mulighet til å utforske toppen på egen hånd, leite etter stein og krystall, leke i snøen, ta bilder av utsikt – men her måtte alle passe på, for det er mange bratte fjellvegger, og lite sikring på toppen. Det var iskaldt da vi kom opp, men etter en liten stund, skinte sola, og vi kunne kose oss i solvarmen og nyte nistemat, vafler, kaffe og kakao de lux, fra den lille steinkaféen på toppen.

Turen ned ble litt krevende, da det var en bratt løype ned til parkeringen til Gaustabanen – vi skle på stein, grus og snø på veien ned, og brukte et par timer – en ganske slitsom tur for flere av de yngste som gikk selv. Vi kom ned, og mange barn (og voksne) kjente på en glede og mestringsfølelse av å komme i mål, og for oss voksne, så kjente vi nok også på stive muskler og enkelte vonde knær, men en naturopplevelse var det å gå i steindekt terreng, over tregrensen, nedover det imponerende, massive fjellet.

Tilbake på leirstedet rigget vi til middag og fest – Birkenesspeiderens 100-års bursdagsfest, som ble feiret med kaker fra det lokale bakeriet i Rjukan, historiefortelling, lek organisert av speidere og leirbål. Det var et imponerende kakebord vi klarte å få stelt i stand litt på sparket – og alle spiste til de ikke kunne klare mer. Det var en flott avslutning på en helt fantastisk tur. Siste dagen gikk med til nedrigg, og rydde leirområdet – et sted vi forlot med gode minner og en lyst på nye speideropplevelser. 

En spesiell takk til turkomité som forberedte og organiserte turen,

Kjell Erik Mathiassen, Richard Rasmussen, Minna Roiha (og undertegnede), og til alle andre som  bidro underveis,  spesielt speiderlederne Jan Dalene, Valeriia Hapon og Kristy Larsen. Uten så mange engasjerte voksne som hjelper til kunne vi ikke fått til en slik flott tur. En stor takk også til sponsorene Dental Norge og Rasmussen Auto. Takk også til Øistein Kristiansen (Øistein blyant) for fin tegning som var utgangspunkt for å lage speidermerke og leir-t-skjorte – ei t-skjorte som ble veldig populær blant alle speidere og søsken, og som ble et symbol på tilhørighet og samhold i gruppa.